Snart er det bare én befolkningsgruppe igjen her i landet som vi alle har lov til å trakassere.
Ingebrigt Steen Jensen. (Vårt Land 21 November 1998)
VI HAR FORSTÅTT at mobbing ikke er veien å gå verken i forhold innvandrerungdom på skråplanet, rusmisbrukere, konemishandlere eller lesbiske prester. Parkeringsvakter gjør bare jobben sin. Aksjemeglere viktig egenkapital til verdiskaping. Rederne fortjener sine skattefritak. Politikerne er bare mennesker og har lov til å bli deppa de også
Det er bare bønda igjen. Men her er det til gjengjeld fritt fram, og siden vi alle er fulle av innestengt frustrasjon og det bare er ett folkeslag å øse den utover, får de gjennomgå som aldri før. Det er bøndas skyld alt sammen. Oversubsidierte, rike latsabber som casher inn arealtilskott og produksjonsstøtte, som ødelegger privatøkonomien til milliardærene, i åsen, som leverer kjipe produkter og truer vår nasjonale triumfferd inn i fremtiden.
Hva skal vi dyrke mat etter, når vi heller kan bygge et landsdekkende intranett med doble ekspansjonsporter og sende e-mail til hverandre? Hva driver folk egentlig med der ute på landet, når de kan flytte til byen og jobbe på det nasjonale IT-senteret på Fornebu?
Og hvem trenger hardingfele, bunadssko og møkkagreip når vi kan ha capen bak fram og kjøre snowboard? Nei la oss mobbe dem vekk. Legge dem ned. Stuve vekk traktor og ljå og få opp noen flere golfbaner, så fruene våre kan ta grønt kort mens vi gutta rusler langs fairwayen og forbedrer bissniss-relasjonene oss imellom.
Vi trenger dem ikke lenger. Kjøtt har dem i Botswana og korn i Sudan og ikke har dem råd til å spise det sjæl engang, så her er det muligheter å gjøre Norge billigere. Og bøndene tar i mot. Bøyer nakken, tar på seg overallen og den grønne skyggelua fra Felleskjøpet, trasker i tunge slagstøvler ut på jordet mens bondelagslederne mumler om at maten ikke er så dyr og om sysselsettingsgraden i jordbruket så innviklet og defensivt at Dagens Næringsliv får vann på mølla. Og er det mesterkokk som synes at norsk kylling er tynn og skranten, spanderes det umiddelbart en dobbeltside i Akersgata. Ikke det en gang klarer dem, møkkabønder.
Jeg var sånn sjøl jeg. Men så møtte jeg denne jenta fra Nordmøre som jeg giftet meg med, og så ville det seg ikke bedre enn at hun hadde en onkel som heter Knut Hestnes. Så møtte jeg han, da, og så hvordan han drev slaraffenliv på bekostning av hardt arbeidende skipsredere, butikk-konger og reklamefolk.
Ti-tolv timers dag 365 dager i året. Men nå er det jo blitt så fine avløserordninger, at. Knut og kona hadde en ukes ferie så sent som for tre år siden. Og alle de fine mulighetene til feite bijobber. Nå slår Knut jordene til bror sin også. Så bratte at du kan slå på begge sider. For ikke å snakke om hvor rike de blir. Hadde ikke banken på Otnes blitt nedlagt for fire-fem år siden, hadde de sikkert hatt penger på bok til og med. Knut Hestnes gjør ikke Norge billigere Men kanskje tolvtimersdagen hans gjør noe annet med Norge i stedet? Kanskje den gjør oss rikere? Spør du meg er det norske samfunn i ferd med å bli billik nok. Utarmende billig.
Det er viktigere at vi passer på rikdommene. Og særlig. dem som: ikke kan måles i penger. For vet du hvordan Knut gjør oss rike? Han holder skogen i orden, rydder vei og kutter kjerr, så vi Oslo-gutta kan rusle idyllisk kveldstur til Englivatnet. Han pløyer, sår og høster, så vi kan kjøre langs fjorden i vår nye Audi A6 og si at sannelig er det pent i Norge. På byråkratispråket kalles det landskapsvern og kulturlandskap, men egentlig betyr det at de holder Norge vakkert. Og så har han en haug med unger. Noen går på Valsøyfiord skole, og sånn bidrar han til at skolen ikke er blitt nedlagt ennå. Lønna si tar han med til landhandelen på Snekvik, sånn at den ikke er nedlagt heller. Etter morgenøkta på lørdag hender det kanskje at han slår et slag ned på brygga og tar en tallerken baccalao. Sånn at Otnesbrygga fortsatt holder åpen og står på lista til Stiftelsen Norsk Kulturarv. På byråkratispråket kalles det distriktspolitikk, men egentlig betyr det at folk kan bo der de vil og ikke bare på Holmlia.
Knut er ikke på Internett. Men har kyr og sauer. Sist jeg var der synes jeg at jeg så ei høne også. Frittgående som bare det. Så blir det gårdsegg, pinnekjøtt og lettmelk. Ungene mine synes cola er bedre. Men dyra klapper de så snart det byr seg en anledning. På byråkratipråket kalles det budskap og avdrott, produksjonsstøtte og kvote-regulering, men egentlig betyr det at kultur, kunnskap og liv holdes hevd. Det er ikke så avansert på Hestnes. Hadde Knut hatt griser, ville de sikkert hatt krøll på halen fremdeles. Kyra hans går ute sommerstid og dette med veksthormoner har han ikke helt fått med seg. Norge blir ikke billigere på den måten. På byråkratspråket kalles det Knut ikke driver med for industrialisert produksjon, selv om det egentlig betyr at dyra hans ikke er produksjonsmaskiner, men levende vesener.
Dette er ikke romantisering. Dette er realitet. Sannhet. Det er sånn det er. Som takk for 12-timers dager året rundt og en ukes ferie på tre år, som takk for at han holder liv i bygda, sender unger skolen og steller jord og jorder, som takk for at dyra trives og at pinnekjøttet kommer, får Knut Hestnes dritt, dritt og dritt. Fra lederskribenter og kule kåsører, fra fremskrittsagitatorer og byråkrater, fra butikkbaroner og rike vestkantfruer. Dritt.
Men det er ikke så nøye. Ikke i det lange løp. Ungene til Knut står ikke akkurat i kø for å slå kloa i fars jobb, belønning og anseelse Så problemet med norske bønder finner snart sin endlösung. Snart er de borte hele gjengen. Da blir Norge billig, da.
